Trygghet

Noen ganger er det som om alle brikkene bare faller på plass for å så bli spredt ut over hele verden kun få minutter senere. Plutselig stemmer alt og ingenting og du vet ikke på hvilken side du står. Hører lydene så mye bedre enn før, din egen pust, grus under skoene dine, boblejakka som knitrer. Og du tar det selv i å prate ut i luften, for det kan jo faktisk hende det er noen som hører. Jeg vet ikke. Kanskje. Det er jo så mange som tror på det, at noen hører, stoler hundre prosent på denne noen, så hvorfor skal ikke jeg kunne gjøre det samme? Men å åpne hjertet mitt ble plutselig så vanskelig. Jeg vet ikke. Jeg bare får det ikke til, verken overfor noen eller noen vanlige folk.

Løgn

En ting du tidlig i barndommen lærer å beherske når du har en rusavhengig far, er å lyve. Du lyver for faren din, du lyver for menneskene rundt deg, og du lyver for deg selv. Jeg husker jeg hadde en samtale med en venninne en gang, og hun bemerket at vi hadde så totalt forskjellige erfaringer fra oppveksten. Hun var lei seg for at hun aldri hadde sett hvor vondt jeg egentlig hadde det, for hun hadde jo aldri hatt noen forutsetninger for å forstå. Men hvordan i alle dager skulle hun forstå at min familiesituasjon var totalt dysfunksjonell, når jeg ikke forsto det selv?

Av alle jeg noensinne har jugd til, så har nok den største skaden kommet av alle løgnene jeg har fortalt meg selv. Jeg lærte tidlig å benekte at vi hadde problemer hjemme. Når noen spurte hvordan det var hjemme, så svarte jeg at alt var bra. Kom det spørsmål om hvorfor pappa lå og sov inne på soverommet var svaret at han var syk. Stakkars pappa, liksom. Det var ingen andre rundt meg som pratet om familiesitasjonen vår, og dermed lærte jeg at dette var noe man skulle holde skjult. Jeg fortalte så mange løgner, små og store, og til slutt blir de en slags sannhet. Og enhver stemme i hodet som prøver å hviske meg at det er ikke normalt at pappa ringer i fylla midt på natta velger jeg og ikke høre på. Jeg lyver til meg selv, for jeg har vel aldri hørt noen stemme, har jeg? Alt er jo så normalt og fint, det er bare fantasien som løper løpsk.  

Du begynner tidlig å lyve om hvordan ting egentlig står til. Etter hvert oppdager du at dette er en veldig god overlevelsesteknikk, og overfører denne til andre områder av livet. Istedenfor å si at jeg hadde vasket rommet, kunne jeg si at jeg hadde vasket rundt – og med det høstet jeg ros og gode ord. Jeg kunne si at jeg hadde spist to knekkebrød til lunsj, når jeg i realiteten hadde spist 200 gram melkesjokolade. Jeg kunne si at jeg hadde fått mitt første kyss bak skolen i langfri, selv om jeg egentlig bare hadde vært i skogen og lekt gjemsel med parallellklassen. 

Etter hvert som jeg vokste opp tok jeg denne overlevelsesteknikken enda videre. Jeg har jugd på jobbintervjuer opptil flere ganger. Jeg lyver om hvor mye jeg trener og hvor sunt jeg spiser. Når mamma spør hva jeg gjorde lørdags kveld koker jeg opp en historie om en jentekveld når faktumet var at jeg satt alene hjemme foran tv-en. 

Jeg har etter hvert blitt mer og mer bevisst på hvor mye jeg faktisk lyver. For selv om dette er noe jeg har drevet med lenge, så tok det meg 20 år å bli bevisst på hvor meningsløst dette var. Jeg høster mange flere lovord når jeg er ærlig og slutter å late som om jeg er noen andre enn jeg er. Likevel er det vanskelig å legge fra seg en slik rutine som det lille barnet inni meg fortsatt tror fungerer. Men jeg prøver. Det hjelper å bli bevisst på de destruktive tankemønstrene og rutinene.

Sånn til å begynne med

Å vokse opp med en rusavhengig forelder er ikke gøy. Jeg hadde heldigvis en stabil mor, men har likevel blitt veldig preget av den barndommen jeg har hatt. Jeg kan ikke snakke for andre barn av rusavhengige, kun for meg selv. 

Pappaen min var verdens beste pappa. Jeg brukte å være med han på jobb. Vi kjørte rundt i bilen hans og hørte på musikk. Han spilte gitar for meg. Han leste for meg. Han fortalte meg spennende ting om verden som jeg aldri hadde drømt om var sant. På gode dager var pappa verdens beste pappa. Dessverre hadde han også dager som ikke var så fine. Dager der han kunne hisse seg opp av den minste ting. Dager der jeg etter hvert skjønte det var tryggest enten å være inne rommet mitt eller ikke være hjemme i det hele tatt. Dager der jeg la meg om kvelden og bare gråt og gråt og gråt. 

Å ha en slik oppvekst gjør noe med deg. Du lærer at den beste måten å takle vonde følelser på er å late som de ikke finnes. Du lærer å lyve. Du lærer at du ikke kan stole på noen andre enn deg selv. Du lærer å være redd for nærhet, relasjoner og kjærlighet. 

Selv om mamma tok meg og lillesøster med seg og flyttet fra pappa da jeg var 11, så har pappa vært en stor del av livet mitt helt fram til jeg var 18 år. Jeg har siden da gått en lang vei. Jeg har sluttet å late som om ting er bra når de egentlig er trist. Jeg har lært meg selv å kjenne og har satt ord på mange ting jeg sliter med. Jeg har også lært at oppveksten min kommer til å være med meg for resten av livet, og at jeg har en lang, lang vei å gå. 

De erfaringer jeg har gjort og kommer til å gjøre vil jeg dele på denne bloggen.