Savn

I dag tenkte jeg å skrive litt om hvordan følelsene mine overfor pappa utvikler seg. Jeg har per i dag nesten ikke noe kontakt med pappa overhodet. Vi bor ikke lengere i samme by, vi ringes aldri og når jeg er hjemme på besøk unngår jeg han så langt det er mulig. Jeg har inntrykk av at mange tror dette er lett for meg, at valget om å "kutte han ut" har gjort livet mitt lettere. Og ja, ting har blitt lettere, men det er langt i fra lett!

Mine følelser for pappa har aldri forandret seg. Jeg er akkurat like glad i pappa nå som når jeg var 5 år gammel og ikke ante noe om hans problemer. Det gjør at jeg savner han, hver eneste dag. Kunne jeg fått ett ønske oppfylt, så hadde det vært at det gode forholdet vi hadde før hadde fortsatt å være fint livet ut. Slik er det ikke. Han har sviktet meg altfor mange ganger, han har fortalt altfor mange løgner og han har kalt meg altfor mange stygge ting til at jeg kan stole på han. Ja, jeg er glad i han, men jeg er også glad i meg selv. Derfor valgte jeg å kutte kontakten. Det betyr ikke at jeg ikke er glad i han lengre. Håpet om at ting en gang skal bli som før vil aldri bli borte.

Jeg bekymrer meg for pappa hver eneste dag. Jeg venter alltid på telefonen om at noe alvorlig har skjedd han. Jeg savner han og tenker på han hele tiden. Påminnelsene om at min far er unormal, og alle andres er normale er overalt, og det her umulig å unngå. 

Men det vondeste av alt er at jeg synes så utrolig synd på han. Han trenger hjelp, og han trenger det nå. Jeg vet at han er lei seg for alle feilene han har gjort, og jeg vet at han har lyst å leve et helt annet liv enn han gjør nå. Jeg vet at han savner meg, er uendelig glad i meg og ikke vil noe annet enn å få familien sin tilbake. Og det er så utrolig vondt å tenke på at jeg ikke har det i meg til å gi ham det. 

For redder jeg hans lykke, mister jeg min egen. Og jeg skylder meg selv den lykkefølelsen. 

Dette ville jeg si april 2010

Dette skrev jeg fordi jeg hadde tenkt å ringe pappa og fortelle hvordan det sto til. Jeg ringte aldri. 

__________________________________________________________________

Først hadde jeg tenkt å skrive et brev, men jeg tror ikke du hadde forstått helt alvoret i dette hvis det hadde kommet skriftlig. Dessuten trenger jeg den forløsningen jeg håper jeg skal få gjennom denne samtalen. Alt du trenger å gjøre er å lytte.

Hele livet mitt har alt dreid seg rundt deg. Alle har alltid trippet på tå rundt deg for å unngå at du skal hisse deg opp. Alle later som om alt er så bra, selv om det ikke er det. Jeg vet at alle føler det innerst inne, men jeg tror folk er fanget i en ond sirkel der man ikke prater om følelser og reaksjoner, man innser ikke engang at man har det vondt. For pappa, det er ikke bare jeg som har det vondt. Men denne samtalen skal ikke handle om alle andres smerte, den skal handle om min. Jeg fortjener å stå i sentrum. Jeg fortjener å bli hørt og å bli tatt på alvor. For det har aldri skjedd før, og det er nettopp det som har ført meg inn depresjonen. 

Jeg har prøvd å fortelle om følelsene mine, men etter 19 års opplæring i taushet så er det ikke lett. Når jeg likevel har prøvd opplever jeg å ikke bli hørt. Ingen tar mine reaksjoner, følelser, tanker eller meninger på alvor, de bare fortsetter å late som om alt er bra og prøver å ikke gjøre noe for å gjøre deg sint. Jeg har til og med opplevd at du har ledd av meg når jeg sier jeg er sint på det. Det er for meg sterke bevis på på ting, 1) at du ikke eier empati, ikke engang for din egen datter og 2) at du ikke tar mine følelser på alvor. 

Og det gjør vondt! Det gjør så sinnsykt vondt når ikke engang den personen som skal stå ved din side uansett hva ikke tar deg på alvor når du føler så store følelser at du nesten bukker under for presset. I ettertid skjønner jeg at jeg ikke har vært alene med alle følelsene, men jeg har følt meg så utrolig ensom om det hele nesten hele livet, og innimellom gjør jeg det ennå. 

En gang, pappa, så hadde vi et forhold. Et ganske godt forhold, og jeg på meg selv om sen pappajente. Vi kjørte rundt i Subaruen og kjøpte skoleboller på Prix. Jeg husker dette som en god tid, og dette er sikkert noen av de beste minnene jeg har fra min tidlige barndom. Og når jeg tenker på hva du har gjort med dette forholdet, så føler jeg sinne, skuffelse og ikke minst: sorg. Jeg er lei meg fordi jeg har mistet en trygg og god farsfigur, og ikke minst et helt fantastisk far-datter-forhold. Og jeg er så utrolig sint på deg som har skylden for at ting har blitt som det har blitt. Det er du som har brutt løfter gang på gang på gang og som har prakket disse følelsene på meg. Det minste du kan gjøre er å ta meg på alvor! Ikke le det bort, ikke lat som om det ikke finnes. Jeg sitter her og sliter med dette hver jævla dag, sinnet, smerten og sorgen – det blir ikke borte bare man later som om det ikke finnes. Du gir det bare tid til å vokse seg større.

Og alt dette, er din skyld. Jeg klandrer deg, og deg alene. DU har fratatt meg en far. Du har fylt meg opp med sorg, smerte, skuffelse, angst og ensomhet.

Jeg har sett deg sinna, jeg har sett deg forbanna, jeg har sett deg riv ruskende gal. Jeg har sett deg vise fingeren til flere familiemedlemmer, inkludert mamma, jeg har sett deg full, jeg har sett deg rusa på det jeg i ettertid tror var hasj, jeg har sett det rope agnes opp i ansiktet at du skal drepe klassekameraten hennes og jeg har hørt deg kalle fremmede folk, kjentfolk, familiemedlemmer og meg de styggeste og mest forferdelig ting. Du, pappa. Du skulle være det mennesket som viste meg hva en mann er, du skulle være trygg og god, en jeg kunne stole på. Men istedenfor har du sviktet gang på gang, og vist meg at du er en totalt uberegnelig person, og jeg har med årene lært å bli redd deg. Jeg tør ikke se deg i øynene, det har jeg ikke turt på flere år, for jeg er redd for hvem jeg vil se. 

En gang var du faren min, og jeg var den lille jenta di. Den lille jenta finnes inni meg fortsatt og hun har i alle disse årene holdt fast på håpet om at ting en gang skal bli som før. Men nå holder jeg på å miste håpet, og jeg tror jeg har startet en sorgprosess. For jeg begynner å tro at jeg har mistet faren min for alltid. Så ikke bare må jeg sørge, men jeg må leve med dette helt sinnsykt store sinnet jeg har mot deg. For jeg aner virkelig ikke hvordan man skal bli kvitt det.

Jeg lærte meg å lyve for deg

Jeg lærte meg å lyve for deg. Jeg lærte meg å gi det folk vil ha, ikke det jeg vil gi. Nå sitter jeg her og lurer på hva prisen for dette var. Om det var verdt det. For et av mine høyeste ønsker er å ta tilbake hver eneste løgn. At jeg skulle fortalt sannheten hver gang noen spurte meg hvor pappa var og hvordan han hadde det. Og ikke minst at jeg skulle fortalt sannheten når noen spurte meg hvordan jeg hadde det. 

Men jeg fortalte aldri noen sannhet. Jeg fortalte aldri hvordan jeg følte meg, hvordan pappa kom hjem hver kveld, drita full og hvordan det alltid endte opp med en høylydt krangel mellom mamma og han. Jeg fortalte aldri noen at jeg gråt meg i søvn hver kveld. 

Jeg lærte meg å lyve for å beskytte deg, pappa. Og jeg spør meg selv: hva har du noensinne gjort for å beskytte meg?

Brutte løfter

Det jeg som barn av en alkoholiker lærte om løfter, var at et løfte ikke er mer enn ett par tomme ord. Jeg har aldri sett et eneste løfte jeg har fått av pappa bli fulgt opp. I begynnelsen prøvde jeg, ironisk nok, å beskytte pappa. Jeg ville ikke at noen rundt oss skulle se hva han gjorde mot meg, og dermed bli sint på han. Derfor fant jeg på forklaringer på hvorfor det ble som det ble, både for å beskytte pappa og meg selv. Når det var en grunn til at ordene ikke ble til handling, var ikke sviket så tungt å bære. 

Men også barn av alkoholikere vokser opp. Og om jeg får si det selv, så vokste jeg opp til å bli en ganske intelligent ung dame. I tenårene skulle det derfor ikke mye til før jeg oppdaget pappas mønster når det gjaldt å bryte løfter. Han var så full av store ord, denne pappaen min. Bygde luftslott på luftslott, men det ble liksom aldri noe av. Og følelsen av mindreverd, sorg og sinne vokser seg bare større og større for hvert nye brutte løfte. 

Når jeg tok steget inn i de voksnes verden, var dette med brutte løfter noe jeg tok med meg. Siden jeg aldri hadde sett et løfte bli oppfylt, tror man på en måte det er det løfter er til for: nemlig å bli brutt. Jeg vet hvordan jeg reagerer på svik. Jeg vet hva som skjer når man ikke følger opp ord. Det er tungt, men jeg overlever alltid. Det er det som er trygt, så jeg fortsetter med dette dårlige mønsteret. Jeg bryter løfter overfor meg selv og andre. Starter å studere, men fullfører ikke. Takker ja til en jobb, men dukker aldri opp. Melder meg som blodgiver men skylder på sykdom så jeg skal slippe å dra. Igjen og igjen gjør jeg dette, og tyr alltid til løgn for å slippe unna. 

I senere tid har jeg erfart at å gi noen sitt ord er sterke greier. Spesielt i min tid i barnehage lærte jeg dette. Lover du noe til et barn, glemmer de det ikke. Jeg har blitt mer bevisst på akkurat dette, men likevel vet jeg at jeg på dette punktet har en vei å gå. Løfter kan nemlig også være knyttet til nærhet og tillitt, noe jeg ennå har store problemer med. Men det kan vi snakke mer om en annen gang.