Savn

I dag tenkte jeg å skrive litt om hvordan følelsene mine overfor pappa utvikler seg. Jeg har per i dag nesten ikke noe kontakt med pappa overhodet. Vi bor ikke lengere i samme by, vi ringes aldri og når jeg er hjemme på besøk unngår jeg han så langt det er mulig. Jeg har inntrykk av at mange tror dette er lett for meg, at valget om å "kutte han ut" har gjort livet mitt lettere. Og ja, ting har blitt lettere, men det er langt i fra lett!

Mine følelser for pappa har aldri forandret seg. Jeg er akkurat like glad i pappa nå som når jeg var 5 år gammel og ikke ante noe om hans problemer. Det gjør at jeg savner han, hver eneste dag. Kunne jeg fått ett ønske oppfylt, så hadde det vært at det gode forholdet vi hadde før hadde fortsatt å være fint livet ut. Slik er det ikke. Han har sviktet meg altfor mange ganger, han har fortalt altfor mange løgner og han har kalt meg altfor mange stygge ting til at jeg kan stole på han. Ja, jeg er glad i han, men jeg er også glad i meg selv. Derfor valgte jeg å kutte kontakten. Det betyr ikke at jeg ikke er glad i han lengre. Håpet om at ting en gang skal bli som før vil aldri bli borte.

Jeg bekymrer meg for pappa hver eneste dag. Jeg venter alltid på telefonen om at noe alvorlig har skjedd han. Jeg savner han og tenker på han hele tiden. Påminnelsene om at min far er unormal, og alle andres er normale er overalt, og det her umulig å unngå. 

Men det vondeste av alt er at jeg synes så utrolig synd på han. Han trenger hjelp, og han trenger det nå. Jeg vet at han er lei seg for alle feilene han har gjort, og jeg vet at han har lyst å leve et helt annet liv enn han gjør nå. Jeg vet at han savner meg, er uendelig glad i meg og ikke vil noe annet enn å få familien sin tilbake. Og det er så utrolig vondt å tenke på at jeg ikke har det i meg til å gi ham det. 

For redder jeg hans lykke, mister jeg min egen. Og jeg skylder meg selv den lykkefølelsen.