Dette ville jeg si april 2010

Dette skrev jeg fordi jeg hadde tenkt å ringe pappa og fortelle hvordan det sto til. Jeg ringte aldri. 

__________________________________________________________________

Først hadde jeg tenkt å skrive et brev, men jeg tror ikke du hadde forstått helt alvoret i dette hvis det hadde kommet skriftlig. Dessuten trenger jeg den forløsningen jeg håper jeg skal få gjennom denne samtalen. Alt du trenger å gjøre er å lytte.

Hele livet mitt har alt dreid seg rundt deg. Alle har alltid trippet på tå rundt deg for å unngå at du skal hisse deg opp. Alle later som om alt er så bra, selv om det ikke er det. Jeg vet at alle føler det innerst inne, men jeg tror folk er fanget i en ond sirkel der man ikke prater om følelser og reaksjoner, man innser ikke engang at man har det vondt. For pappa, det er ikke bare jeg som har det vondt. Men denne samtalen skal ikke handle om alle andres smerte, den skal handle om min. Jeg fortjener å stå i sentrum. Jeg fortjener å bli hørt og å bli tatt på alvor. For det har aldri skjedd før, og det er nettopp det som har ført meg inn depresjonen. 

Jeg har prøvd å fortelle om følelsene mine, men etter 19 års opplæring i taushet så er det ikke lett. Når jeg likevel har prøvd opplever jeg å ikke bli hørt. Ingen tar mine reaksjoner, følelser, tanker eller meninger på alvor, de bare fortsetter å late som om alt er bra og prøver å ikke gjøre noe for å gjøre deg sint. Jeg har til og med opplevd at du har ledd av meg når jeg sier jeg er sint på det. Det er for meg sterke bevis på på ting, 1) at du ikke eier empati, ikke engang for din egen datter og 2) at du ikke tar mine følelser på alvor. 

Og det gjør vondt! Det gjør så sinnsykt vondt når ikke engang den personen som skal stå ved din side uansett hva ikke tar deg på alvor når du føler så store følelser at du nesten bukker under for presset. I ettertid skjønner jeg at jeg ikke har vært alene med alle følelsene, men jeg har følt meg så utrolig ensom om det hele nesten hele livet, og innimellom gjør jeg det ennå. 

En gang, pappa, så hadde vi et forhold. Et ganske godt forhold, og jeg på meg selv om sen pappajente. Vi kjørte rundt i Subaruen og kjøpte skoleboller på Prix. Jeg husker dette som en god tid, og dette er sikkert noen av de beste minnene jeg har fra min tidlige barndom. Og når jeg tenker på hva du har gjort med dette forholdet, så føler jeg sinne, skuffelse og ikke minst: sorg. Jeg er lei meg fordi jeg har mistet en trygg og god farsfigur, og ikke minst et helt fantastisk far-datter-forhold. Og jeg er så utrolig sint på deg som har skylden for at ting har blitt som det har blitt. Det er du som har brutt løfter gang på gang på gang og som har prakket disse følelsene på meg. Det minste du kan gjøre er å ta meg på alvor! Ikke le det bort, ikke lat som om det ikke finnes. Jeg sitter her og sliter med dette hver jævla dag, sinnet, smerten og sorgen – det blir ikke borte bare man later som om det ikke finnes. Du gir det bare tid til å vokse seg større.

Og alt dette, er din skyld. Jeg klandrer deg, og deg alene. DU har fratatt meg en far. Du har fylt meg opp med sorg, smerte, skuffelse, angst og ensomhet.

Jeg har sett deg sinna, jeg har sett deg forbanna, jeg har sett deg riv ruskende gal. Jeg har sett deg vise fingeren til flere familiemedlemmer, inkludert mamma, jeg har sett deg full, jeg har sett deg rusa på det jeg i ettertid tror var hasj, jeg har sett det rope agnes opp i ansiktet at du skal drepe klassekameraten hennes og jeg har hørt deg kalle fremmede folk, kjentfolk, familiemedlemmer og meg de styggeste og mest forferdelig ting. Du, pappa. Du skulle være det mennesket som viste meg hva en mann er, du skulle være trygg og god, en jeg kunne stole på. Men istedenfor har du sviktet gang på gang, og vist meg at du er en totalt uberegnelig person, og jeg har med årene lært å bli redd deg. Jeg tør ikke se deg i øynene, det har jeg ikke turt på flere år, for jeg er redd for hvem jeg vil se. 

En gang var du faren min, og jeg var den lille jenta di. Den lille jenta finnes inni meg fortsatt og hun har i alle disse årene holdt fast på håpet om at ting en gang skal bli som før. Men nå holder jeg på å miste håpet, og jeg tror jeg har startet en sorgprosess. For jeg begynner å tro at jeg har mistet faren min for alltid. Så ikke bare må jeg sørge, men jeg må leve med dette helt sinnsykt store sinnet jeg har mot deg. For jeg aner virkelig ikke hvordan man skal bli kvitt det.